Dictators kanoner slynget deretter død og ødeleggelse mot det hjelpeløse skipet som måtte ta imot over 4 tonn jernkuler i løpet av 15 minutter. Dictators ild ble deretter rettet mot de to nærmeste briggene, som forsøkte å komme i posisjon for å forsvare Najaden, men disse strøk raskt flagg og overga seg kl. 21.47. Najaden var nå bare et dødsdømt vrak. Det oppsto flere branner ombor, som etter hevert tok fullstendig overhånd og det hersket derfor et totalt kaos ombord. Najaden begynte nå å krenge over mot babord og sjøen begynte å fosse inn gjennom kanonportene. Brannen akterut spredde seg etter hvert til kruttmagasinet og kl. 22.10 detonerte Najaden og gikk til bunns.

Av et mannskap på 315 mann ble 133 drept mens 102 ble såret.

Fra tegning hengende på Den Blå Lanterne i Lyngør.

Britene kunne nå besette briggene Kiel og Loland som hadde overgitt seg uten særlig kamp. Samsøe som vi ser t.h. på bildet over har satt segl å klarte og unnslippe ut mot østregap. Om bord i de besatte briggene forsøkte britene nå å samle sårede som hjelpeløst klamret seg fast til vrakgods som fløt i sundet ette slaget. Under denne rednings- aksjonen heiste Dictator våpenstillstandsflagget for å gi hjelp til alle som overga seg. Kanonbåtene fra Arendal som skulle komme Najaden til unnsetning var på dette tidspunkt sterkt forsinket på grunn av kampen mot Flamern og Podargus. Risørdivisjonen ble dessuten varslet for sent og ytterligere forsinket av en tiltagende sørvestlig kuling.

Kl. 02.00 på natten klarte Dictator endelig å hale seg av grunnen, men den sterke sørvestlige vinden gjorde sitt til at den drev mot dynga mitt i Lyngørsundet og her gikk den på grunn igjen. Mannskapet på Dictator slet nå i flere timer med å komme løs Bl.a. måtte man ro 2 trosser over til Steinsøya for å få fest der i et forsøk på å dra seg av grunn på nytt. Vinden sto imidlertid hardt på det store orlogsfartøyet og det var en stund stor fare for at Dictator skulle springe lekk der den sto. Nå begynte arbeidet med å flytte en del av de fremre kanonene akterut for at bauen skulle heve seg tilstrekkelig slik at de kunne komme seg løs. Mens dette arbeidet pågikk begynte kanonbåtene fra Arendal å gå i posisjon for å angripe britene. Om bord på Dictator befant det seg nå mange sårede både fra Najaden og Dictator samtidig som britene hadde besatt både Loland og Kiel som krigsbytte. Etter hvert som også kanonbåtene fra Risødivisjonen kom på plass var Dictator i prinsippet kjørt opp i et hjørne og hadde ingen mulighet til retrett uten kamp. Orlogskaptein J. P. Steward på Dictator skjønte nå at situasjonen begynte å bli svært truende. Han innledet derfor forhandlinger med den dansk-norske Marine. Her ble det enighet om at dersom Steward friga alle tilfangetagene og sårede samt briggene Kiel og Loland skulle Dictator få fritt leide ut av Lyngørsundet. Klokken 05.00 på morgenkvisten var alle sårede og fanger vell plassert i de to briggene og tilbakelevert til den dansk-norske marine. Steward hadde nå holdt sin del av avtalen og kunne nå å sette seil for å få fritt leide ut av store Svalsund der de hadde kommet inn for så å sette kursen ut i åpent farvann. Steward hadde da heller intet annet valg en å stole på at også fienden ville holde sin del av avtalen, men det skulle snart vise seg at han var blitt grundig lurt.

Straks briggene Kiel og Loland som var fulle av sårede og døde var kommet i sikkerhet begynte alle de 10 tilgjengelige kanonbåtene fra Arendal å gå i posisjon for å angripe Diktator. Her skulle ingen flykte ustraffet for sin udåd. Raseriet over senkningen av Najaden tok nok fullstendig overhand og kanonbåtene fortsatte beskytningen uten hensyn til britenes våpenstilstandsflagg. De små kanonbåtene hadde langt større bevegelighet i det trange sundet og det var svært vanskelig for britene å slå tilbake angrepet. Klokken 06.15 på morgenkvisten var kanonbåtene fra Risør også på plass å gikk i posisjon for å angrep britene. Dictator og Calypso måtte nå kjempe seg ut av Store Svalsund og ble påført store skader. Nå ble kursen satt østover skipsleden under konstant beskytning fra kanonbåtene. I skipsleden østover ble sjøen grovere og det ble mer og mer vanskelig å få inn fulltreffere på britene. De utslitte mannskapene på kanonbåtene klarte derfor ikke å forfølge fartøyene som nå var under fulle seil. Britene unnslapp dermed så vidt rundt flatskjær og kunne så sette kursen ut i rom sjø. Senkingen av Najaden som var det siste store skipet i den dansk-norske flåten, førte til at de sjøgående operasjonene tok slutt for den engang så mektige dansk-norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter var tilbake som kunne holde det gående mot britene i de 2 årene krigen ennå varte. Det endelige nederlaget først kom i 1814.

Marinemyndighetene hadde nå store problemer med å forsvare Najadens kaptein, Hans Peter Holm. Var han en helt, eller var han en udugelig sjøkaptein. Var det hans udyktighet som førte til tapet av fregatten? Hvordan kunne en så ung og uerfaren sjøkaptein som Steward klare å senke Najaden i et så dumdristig angrep? Hadde han en lokal medhjelper, en sviker? Spørsmålene var mange og dessuten kunne man ikke foreta seg hva som helst med en gammel sjøhelt som Holm. Han var jo dessuten på vei til forfremmelse som admiral, før tragedien inntraff. Noen reaksjon mot Holm kom da heller aldri men skjebnen skulle likevel innhente kaptein Holm. Under en tjenestereise bare 3 mnd. etter sjøslaget i Lyngør kantret losbåten Holm var ombord i utenfor Langesund. Her druknet han sammen med sju andre. Dette skjedde ironisk nok 26. oktober 1812, nøyaktig på dagen ett år etter at det ulykkelig skip Najaden, var blitt sjøsatt. Najadens kaptein kunne nemlig heller ikke svømme...Dermed hadde man ikke lengre noen som kunne lastes for hendelsen.

I etterpåklokskapens ånd begynte den dansk - norske marine heller å spørre seg om det likevel var en forræder. Hvordan kunne det ellers være mulig for et skip av Dictators størrelse å ta seg inn i det trange og godt beskyttede Lyngør havn? Og - hvem ombord hadde kunnskap nok til å føre den britiske eskadren trygt gjennom Norges villeste skjærgård? Uten grundig kunnskap til leden ville jo en slik ferd være den reneste galskap. Engelskmennene måtte ha hatt en forræder med seg ombord. En norsk medløper, kanskje en los.

Dette gikk kystnorge ære for nær! Denne skumkledde skjærgården utenfor Lyngør var jo selve grunnpilaren i tanken om et selvstendig norsk sjøforsvar. Nå startet det nærmest en vill heksejakt på forræderen. Den dansk-norske marine måtte ha en forræder slik at de kunne rettferdiggjøre seg selv. Selveste kontreadmiral O. Lütken, sjef for Norges sjøforsvar, lovet 1000 Riksdaler til den som kunne gi opplysninger som førte til pågripelse av forræderen. Det manglet ikke på forslag og mange ble brakt inn til harde avhør. 1000 Riksdaler var mye penger den gang, over en halv million kroner i dagens mynt. Det hele rant ut imidlertid ut i sanden og førte ikke til noe.

I ettertid er det nærmest blitt dokumentert at den som sto for kursen var båtsmann Andrew Todd. Han var skotsk, og hadde seilt langs sørlandskysten og på Lyngør i mange år før krigen. Men selv så sent som 30 år etter slaget, gikk det fortsatt mange rykter om at forræderen hadde tilstått sin ugjerning på dødsleiet. Dette ble den foreløpige slutten på en lang jakt, der den stolte fregatt Najaden spilte hovedrollen. Hun var dømt til døden allerede fra første stund kjølen tok vannet: Britene kunne ikke tåle at et så stort og mektig skip som Najaden skulle forrykke maktbalansen langs Norges kyst.